Mange saker har vært skrevet om hendelsen som rystet Norge. Om ungdommene som ble drept, om de som satt igjen med sorgen og tomheten.

Om de overlevende og det uforståelige hatet de har fått i tekstmeldinger og i kommentarfelt, og om det harde politiske ordskiftet. Med så mange offer er det mange som er direkte berørt.

Men de fleste av oss er ikke det.

Likevel sitter hendelsene denne dagen naglet inn i ryggmargen for alltid, som et stort arr i vår felles hukommelse.

Hver og en som døde var en av oss. Men det var også han som stod bak attentatet. Det er like uvirkelig ti år etter. Derfor ville vi be ti ulike kristiansandere, dele sine minner og refleksjoner med oss.

Fordi det er vårt felles minne, og vårt felles problem som vi må håndtere.

  • Forfatter Atle Håland var i Kristiansand Kunsthall og lagde DIVERSE Diverse, en gruppeutstilling og kunstfestival med billedkunst, forestillinger og konserter.
  • Allerede i forkant hadde det vært kontrovers og medieskriverier, på grunn av en planlagt kunst-performance der Atle var sentral.

– Den dagen det skjedde skulle jeg korsfestes på det norske flagget. I løpet av dagen hørte vi om eksplosjoner i Oslo, det var snakk om både gasseksplosjoner og terror.

– Men det var mye som skulle skje, vi fikk ikke tatt det inn. Dette var før smarttelefonen for min del. I løpet av kvelden tikket det inn Twitter-meldinger fra Utøya blant publikum. Etter det dro de fleste hjem, så gjennomførte vi resten i stillhet.

– Jeg husker at vi tok ned det norske flagget. Vi hadde laget et tablå med hvitt stakittgjerde, grønn plen og sofaer som var forgrunnen til scenen der jeg ble hengt opp med armene ut, på et digert norsk flagg. Vi følte vel at det var litt rart å ha det store flagget der i den settingen.

– Etterpå prøvde vi å få en oversikt over det som hadde skjedd. Da jeg sjekket Facebook, oppdaget jeg stormen med spekulasjoner om Al-Qaida, og radikal muslimsk terror.

– Man er ikke født ond.
Foto: Kjartan Bjelland

– Hendelsen har gjort meg mer bevisst på at man er ikke født ond, verken ABB eller Manshaus. At du blir den du blir, handler mye om tilfeldigheter og hvem du er omgitt av. Det synes jeg er både interessant og spennende.

– Hvis jeg ser på mitt eget liv, tenker jeg at det kunne tatt veldig mange retninger. Som forfatter er det viktig å bruke stemmen sin til å nyansere mennesket, følelser og tankegods.

– Steile fronter bekymrer meg veldig.

– Etter 22. juli synes jeg Norge reagerte veldig fint, det ble snakket om samhold og å ta vare på hverandre. Men så går årene.

– Manshaus prøvde å gjøre noe lignende og endte med å drepe sin søster, fordi hun var brun i huden. Nazister har marsjert gjennom Markens. Den triste siden Sørlandsnyhetene og det rare ordskiftet i bystyret i Kristiansand. Det er steile fronter, og det bekymrer meg veldig.

– Som saken som ruller nå om ytringsfrihetskommisjonen. Istedenfor å trekke seg tilbake å undre seg går folk hardt ut, og mister grepet om hva saken faktisk gjelder.

– Min oppgave som forfatter er å våge å fortsette å nyansere, og ta samtalene som kommer etter det.

  • Kjøpmann Vidar Finsådal var på bussen sammen med gode venner da de første nyhetsoppdateringene tikket inn på telefonen.
  • Gjengen fra Finsland var på vei til Sørlandets Travpark for å oppleve trippel trav, årets happening. De hadde booket bord i restauranten, etter travløpene gledet de seg til konserter.

– Det ble veldig annerledes enn det vi hadde tenkt. Det ble ikke mye god stemning.

– Da vi fikk de første nyhetene inn på telefonen trodde vi ikke det var mer enn en vanlig episode. Stemningen ble mer og mer merkelig ettersom det kom flere oppdateringer.

– Først kunne en nesten ikke tro det. Etter hvert ble det virkelig sterke inntrykk.

– Det er merkelig hvor ofte hendelsen dukker opp i tankene mine.

– Det har kanskje ikke påvirket meg så mye personlig. Men det er merkelig hvor ofte den hendelsen dukker opp i tankene mine, det er jo tross alt ti år siden. Den sitter veldig sterkt i minnet.

– Det sterkeste er måten det ble gjort på. En kan ikke forstå at et menneske kan gjøre slike handlinger. Det går ikke an å forestille seg.

Foto: Kjartan Bjelland
– En er ikke forberedt på det en ikke tror kommer.

– Norge var nok ikke forberedt på noe sånt. Det var nok mange som gikk i seg selv etter dette. Mitt inntrykk er at vi fikk et mye større fokus på ekstreme grupper. Jeg er usikker på om det har blitt mindre av dem. De er kanskje mer synlig, og blir fanget opp før det kommer til slike handlinger.

– Uten sammenligning så er det litt som med pandemien. En er ikke forberedt på det en ikke tror kommer.

  • Skuespiller Ann Ingrid Fuglestveit var på familieferie i Danmark. I et sommerhus i Felderup var hun sammen med mannen, en sønn på fem og en datter på tre måneder, og et vennepar med barn på samme alder. Ammetåke og ferieidyll, slakke morgener i dansk sommersol.
  • Så begynte nyhetsmeldingene å dukke opp på dansk TV. Hun forteller om en følelse av uvirkelighet, nesten som en film. Hva var det som skjedde der hjemme? Men etter hvert begynte virkeligheten å tre fram.

– Etter hvert snakka jeg med mora mi, som bestandig har vært med i Arbeiderpartiet, og har sittet i kommunestyret i Audnedal. Vi skjønte at vi kanskje kjente noen som var på Utøya.

– Vi fulgte med på Facebook for å se om noen man kjente var rammet direkte. Vi klarte ikke å skjønne det helt. Femåringene lekte. Vi voksne prøvde å samle informasjon.

– Resten av dagen står uklart for meg. Litt som når flyene fløy inn i skyskraperne på Manhatten. Man står og ser det på TV og lurer på hva i all verden det er som skjer. Bare at denne gangen var det i Norge.

– Du gikk med en frykt, og tenkte; skal jeg gjøre noe med den frykten.
Foto: Kjartan Bjelland

– Sommeren etter jobbet jeg som Tante Sofie i Kardemomme By. Mediene skrev om terrorfare på store tilstelninger. Jeg husker at vi satt bak scenen og leste at Kristiansand og Dyreparken kunne være et mulig terrormål.

– Vi lagde en fluktplan. Vi skulle løpe opp i skogen og gjemme oss. Jeg forberedte meg vel egentlig på å være i rolle og håndtere denne situasjonen.

– Du gikk med en frykt, og tenkte; skal jeg gjøre noe med den frykten. Men så er det jo ikke noe å gjøre uansett.

– Det har absolutt gjort noe med en. Når tida går glemmer en litt. Men den redselen for å plutselig høre skudd ligger i bakhodet.

– Nå vet man at det går an. «Hvorfor skal det ikke plutselig skje meg», liksom. Man ble plutselig mer bevisst på hvor brutalt det er.

– Jeg har aldri opplevd noe som har gjort så sterkt inntrykk.

– Jeg har blitt veldig redd for internett, og for folk som er mye alene.
Foto: Kjartan Bjelland

– Jeg synes det har vært en lei utvikling de siste årene. Jeg er ikke veldig politisk engasjert, men føler at flere tar etter Breivik og at vi splittes mer og mer.

– At det lages dokumentarer og podkaster om terrorister er både bra og ikke bra, for det kan virke triggende. Jeg har blitt veldig redd for internett, og for folk som er mye alene. Manshaus sa at han endret seg på et år, at han fant alt han trengte på internett. Jeg er redd for hva mennesker som leter etter tilhørighet kan finne der.

– Jeg skal synge på Arkivet i forbindelse med markeringen, og prøver å tenke på all kjærligheten som kom i tiden etter 22. juli og som førte oss sammen.

– Det er det viktigste av alt. Vi som samfunn må ta vare på dem som faller utenfor, særlig dem som sliter og har sånne tanker.

  • Friidrettsildsjel og pensjonert lærer Inger Steinsland fra Lund var alene i bilen på vei til Sørlandssenteret da nyheten kom på radioen. Akkurat som hun hadde vært den 11. september ti år før.
  • Det ble ingen handel. I stedet reiste hun rett hjem og satte seg foran TV-en. Der hun ble sittende til langt utover natta.
  • Hun forteller om en følelse av alt som forferdelig utrygt. Det forsterket seg når hun så statsminister Jens Stoltenberg brått avslutte et intervju om bomben i regjeringskvartalet.

– Plutselig ble han dratt vekk, noen sa at han måtte gå. Jeg har tenkt på det mange ganger etterpå, at det nok var da han fikk vite om det som skjedde på Utøya.

– Jeg husker at jeg tenkte; dette kan ikke være mulig, i Norge! Dattera mi bodde på Røa i Oslo. Ho hadde akkurat vært på besøk hos oss, men hadde reist inn igjen dagen før. Jeg ringte til henne med en gang.

– Hun fortalte at hun var hjemme i hagen, og at det tordnet i Oslo. De hadde hørt lyden, men ikke skjønt hva det var. Det er et minne som sitter veldig godt.

– Barna må få høre om det som skjer, men de skal ikke gå og være redde.
Foto: Kjartan Bjelland

– Den gangen trodde vi at slikt ikke skjer i Norge. Nå vet vi at det kan skje. Når det blir avdekket attentatforsøk kommer uhyggen tilbake. Jeg har blitt mye mer bevisst på at det skjer mye man ikke har kontroll på.

– I lærerjobben har jeg tenkt at barna må få høre om det som skjer, men de skal ikke gå og være redde. Vi som voksne må kunne si at dette er utrygt, og gi barna fakta som gjør dem tryggere. Si at «det kommer ingen på døra her i kveld, men ting kan skje».

– Veldig mange barn er opptatt av det som skjer. Dette var en skrekk for mange barn. Vi voksne må lytte til uroen barna har og la dem få utløp for det.

– Dette må ikke skje igjen.
Foto: Kjartan Bjelland

– Vi er blitt mer bevisste på at lille Norge også er utsatt, og er ikke lenger så naive som vi var. Jeg har inntrykk av at regjeringen og politiet gjør et grundigere arbeid enn før, opp mot det som kan eskalere.

– Dette må ikke skje igjen. Jeg tror det er viktig å være åpne for hverandre, at vi ikke lukker oss ned og har nok med oss sjøl.

– Og så må vi ha folk som jobber spesielt med dette. Hvert barn må bli hørt og sett for den de er. Det har en forebyggende effekt, og er i alle sammenhenger grunnleggende.

  • Lihn Nguyen satt på uteserveringen på Herlig Land med ei venninne da nyheten om eksplosjonen i Oslo kom opp på telefonen. Først reagerte de ikke så veldig, tanken om terror var fjern.
  • Klokka fem skulle hun på jobb som servitør hos Slakter Sørensen. Der var det masse gjester i restauranten, som ennå ikke hadde skjønt alvoret. Så begynte det å komme nyhetsmeldinger om skyting på Utøya.

– Jeg husker at vi løp inn og ut på kjøkkenet og snakket sammen om det som skjedde. Vi var veldig fraværende i restauranten, men det følte jeg også at gjestene var. Alle var opptatt med dette.

– Etter hvert begynte det å komme dødstall. Når jeg gikk fra jobb var 10 unge mennesker bekreftet døde. Da begynte vi å skjønne omfanget.

– Det gjorde sterkt inntrykk at det var en norsk person som hadde gjort det. Det er fort at man tenker at Al-Qaida står bak. Men så var det en av våre egne, i vårt eget land, lille fredelige Norge. Det var det største sjokket av alt. Akkurat den dagen ble vi veldig ført sammen.

– Jeg kan ikke huske at noen gråt. Det var for uvirkelig til å klare å koble alt følelsesmessig. Det var på en måte ikke sant. Først etterpå skjønte man at det faktisk var ekte folk der, da kom følelsene.

– Gjerningsmannen er et levende bevis på at det ikke alltid er utlendingene som gjør det.
Foto: Kjartan Bjelland

– En føler seg kanskje ikke like trygg som før. Det faktum at det var en nordmann som gjorde det, gjør at en ikke vet hvem en skal frykte.

– Selv om jeg er født og oppvokst her og føler meg mer norsk enn vietnamesisk, så er jeg jo også utlending. Jeg vet at noen er veldig rasistiske. Jeg tenker at de må få øynene opp. Gjerningsmannen er et levende bevis på at det ikke alltid er utlendingene som gjør det.

– At han faktisk lever og står for det han har gjort, er egentlig helt absurd. Mange tenker nok at det hadde vært enklere om han ikke hadde overlevd. Det er ganske utrolig hvordan han har fått showe rundt.

– I andre land er det ofte selvmordsbombere som står for terror, de får ikke anledning til å sitte der og smile. At han fikk gjøre det, sier litt om hvor fritt landet vårt er. Det hadde ikke skjedd i mange andre land.

– En av historiens verste hendelser i verdens tryggeste land.

– Jeg føler at vi er mer obs. Man så jo hvordan aksjonen skjedde og hvor lite forberedt samfunnet var. Så er det kanskje også sånn at man tåler mer når noe sånt først har hendt. Kanskje ville pandemien blitt oppfattet annerledes hvis dette ikke hadde skjedd.

– Men det vil alltid være grusomt. En av historiens verste hendelser i verdens tryggeste land.

  • Lærer og sykepleier Elsa Marit fra Brennåsen var hjemme i stua og ventet på broren som skulle komme på besøk fra Østlandet. Før han reiste hjemmefra smalt det i Oslo.

– Jøss, har det blitt krig, tenkte han, og dro med seg pass og gode sko i bilen, for å være forberedt på alt. Vi visste jo ikke da hva dette var.

– Jeg fikk høre fra en venninne som var med i AP at «det er ikke bare bomben i Oslo, det er mer. Det skytes ungdommer på Utøya».

– Jeg tenkte; dette er ikke sant. Neste morgen stod jeg grytidlig opp for å sjekke nyhetene. Det var veldig høye dødstall. Det må være feil, tenkte jeg, og håpet at tallene skulle gå ned.

– Jeg husker tristheten og maktesløsheten over nyhetene som kom inn. Desperasjonen og sorgen på vegne av de som var der, folkene på hotellet som satt og ventet på sine imens vi satt hjemme i stua og gråt.

- I læreryrket har jeg blitt mer på vakt for de som er veldig ensomme og har ytterliggående meninger.
Foto: Kjartan Bjelland

– Før tenkte man at sånt ikke skjer i Norge. Den naiviteten er vekk. Så har det jo skjedd flere ting i etterkant. En tenker ofte at noen kommer utenfra og gjør skade. Men det er ikke folk utenfra, det er våre innbyggere.

– Man har blitt mer obs på at ting kan skje, på at egne barn har tilhørighet til et miljø. I læreryrket har jeg blitt mer på vakt for de som er veldig ensomme og har ytterliggående meninger. Det er mer tydelig nå hva det kan føre til.

– Jeg får første klasse hvert år, og før elevene skulle begynne på skolen var det fokus på om noen av mine som var tett knyttet til det som hadde skjedd.

– Det viste det seg å ikke være, men i parallellklassen var det noen som var nært berørt. Vi snakket mye om det, og var obs på om andre trengte å snakke.

– At du må oppføre deg på en måte som er greit for alle, har vært underkommunisert.
Foto: Kjartan Bjelland

– Samfunnet har kanskje endret seg mindre enn det vi ønsker. Jeg synes jeg ser spor av Utøya i den nye læreplanen for videregående skole, som har sterkt fokus på demokrati og medborgerskap.

– Pedagogikkprofessor Jens Bay har kalt tiden vi lever i for «Den individuelle tid». Barn oppdras som prinser og prinsesser, og lærer å tenke på det som er best for seg. I det lyset er det fort gjort å bli utenfor.

– Hva det vil si å være deltaker i et fellesskap, at du må oppføre deg på en måte som er greit for alle, har vært underkommunisert. Det er vanskelig når vi er så selvopptatte. Utenforskap kan føre til både radikalisering og uønskede handlinger.

  • Espen Hoff var hjemme i huset på Justneshalvøya og gjorde det han pleier å gjøre på kampdag. Om noen timer skulle IK Start spille hjemmekamp mot FK Molde. Han holdt seg inne i ro, kikket litt på serier, surfet litt på nettet. Kona og dattera som straks skulle fylle ett år gikk ut og inn av huset, prøvde å la ham hvile.
  • Men etter hvert blir det vanskelig å konsentrere seg om kampen. Det smeller i Oslo. Espen er vanligvis god til å blokkere ut forstyrrende elementer på kampdag, i bilen vei ned til Sør Arena står nyhetene på.
  • I garderoben har noen hørt at det har gått av skudd, eller er det raketter, på en øy som het Utøya, som Espen på det tidspunktet ikke har hørt om.

– Vi fikk beskjed om å forberede oss som normalt. Men i garderoben var det et helt annet fokus enn på kampen. Folk gikk ut og inn og det svirret med høytsvevende spekulasjoner.

– Hva er bomben i Oslo? Hva er den skytingen vi hører om? Var det noen kinaputter som hadde gått av, eller var det 20–30 som hadde blitt skutt? Det var surrealistisk.

– Kan vi i det hele tatt spille denne kampen? Kan det være farlig å gå utpå? Kan Sør Arena være et mål? Jeg følte meg ikke på noe tidspunkt utrygg, men risikofaktoren var en av grunnene til at kampen ble utsatt.

Foto: Kjartan Bjelland

– Det ble heldigvis fattet en fornuftig avgjørelse om å ikke spille. En rett avgjørelse for alle parter. Fotball er positiv underholdning, det hadde ikke vært riktig.

– Jeg har et sterkt minne om å sitte der ferdig skiftet, fysisk klar til å spille kamp, men mentalt ikke klar i det hele tatt.

– Etterpå følte jeg en stor nummenhet. Jeg reiste hjem til kona, så satt vi apatiske og fulgte med på nyhetene i mange timer.

– I en fotballgarderobe er folk fra ulike verdensdeler. Der inne utgjør vi en enhet.

– Jeg har ikke blitt mer redd. Men jeg har blitt enda mer bevisst på å ha respekt for andre folks meninger, religioner og legninger. Det er holdninger som sitter dypt hos meg fra før, men jeg tror at det har skjedd en positiv utvikling i fotballmiljøet de siste 20 årene.

– Hvis du kikker inn i en fotballgarderobe finner du folk fra ulike verdensdeler, med ulike kulturelle bakgrunner og religioner. Men der inne utgjør vi en enhet.

Foto: Kjartan Bjelland
– Jeg tror generasjonen som vokser opp nå vil være vant til et flerkulturelt samfunn.

– Vi ser dessverre at flere ekstreme ytringer kommer til overflaten. Det er ikke sikkert det har blitt mer av det, kanskje er vi bare mer bevisst på det, og mediene fokuserer mer på det.

– Jeg tror generasjonen som vokser opp nå vil være vant til et flerkulturelt samfunn og ha mer aksept for ulike seksuelle legninger enn generasjonene før dem.

– Så samfunnet er på vei i riktig retning. Men jeg skulle gjerne sett at det gikk raskere.

  • Kawsar Salah var på jobb på Elvegata omsorgssenter og fikk vite om det som hadde skjedd av en opprørt pårørende. Kawsar kom fra Somalia til Norge alene som 15-åring. Hun var først tre måneder på mottak i Farsund før hun flyttet til Kristiansand.
  • Det er 14 år siden nå. Hun har utdannet seg til helsefagarbeider og jobber med eldre mennesker, en jobb hun liker godt.

– Det er ikke en dag jeg kan glemme. Plutselig kom en eldre dame, og sa; lille Norge, lille Oslo. Hun trodde en utenlandsk eller muslimsk person hadde gjort det.

– Jeg ble ikke sur, for det trodde jeg også. Det trodde alle. Jeg tenkte at det kan ikke være en norsk person som ødelegger sitt eget land. Jeg ble oppgitt og husker at jeg tenkte, kan de ikke bare slutte.

– På vei hjem fra jobb ringte min tante som bor i London. Hun trodde også det var en utlending som hadde gjort det. Du må passe deg så du ikke blir drept, sa hun. Norske folk er glad i sitt land, de kan ta deg. Så er det heldigvis regler og normer, så det skjedde ikke noe.

– Jeg følte skyldfølelse. Kanskje noen utlendinger har gjort noe mot han som gjorde det.
Foto: Kjartan Bjelland

– Da jeg kom hjem og så på nyhetene ble jeg lettet over å se at det var en norsk mann som hadde gjort det. Men jeg ble også lei meg, for jeg mista en god venn, Ismail fra Somalia, som var der. Han hadde vært der og kjempet for sitt land. Da kjente jeg det litt ekstra.

– Jeg følte skyldfølelse. Kanskje noen utlendinger har gjort noe mot han som gjorde det. Vi må gi folk en sjanse, være snille og vise dem respekt.

– Jeg er her, Norge er landet jeg kaller hjemme. Jeg har like mye ansvar for han som gjorde det som alle andre. Ingen kan drepe så mange mennesker og bare sitte der og glise.

– Jeg prøver alltid å forstå andre mennesker, også han. Men det er en kamp som jeg går igjennom hver dag fra jeg står opp til jeg legger meg. Det er ikke lett å være norsk-somalisk. Derfor tenker jeg på å starte en blogg, for å skape forståelse mellom folk.

– Rasismen er her enda.
Foto: Kjartan Bjelland

– Jeg føler ikke at samfunnet har forandret seg spesielt på de ti årene. Det er like ille. Rasismen er her enda.

– Nylig traff jeg en mann som sa til meg; jeg hater at du er her, i mitt land. Han var ikke stygg, han var åpen. Vi snakket sammen i tre timer, vi drepte stemningen på festen. Jeg syntes synd på ham. Det er mitt land også, jeg elsker mitt land. Men jeg elsker ikke dem som ikke respekterer meg.

– Jeg ser det som min plikt å si til sånne som han at jeg forstår at noen går på NAV og ikke jobber, men ikke alle er sånn. Noen har bestemt seg for å hate, akkurat som Breivik.

– Jeg liker å se det gode i mennesker og tenker heller; «stakkars, du har det ikke godt».

  • Imam Akmal Ali var i bilen på vei fra Kristiansand til Mandal sammen med kona og svigerfaren. Ali kom til Norge fra Pakistan for å studere i 1989. Han har vært aktiv i moskeen i Kristiansand siden 2000, de siste årene som daglig leder og imam.
  • Svigerfar hadde vært på besøk og skulle nå kjøres hjem til Ime. De hadde stoppet for veiarbeid i Søgne da telefonen ringte.

– Har du hørt om hendelsen i Oslo? Hvilken hendelse, spurte jeg. Så fikk jeg høre at det hadde vært en eksplosjon, mest sannsynlig en terrorhandling.

– Det var uvirkelig. Som muslimsk leder hadde jeg jobbet mye med forebygging av radikalisering og mot ekstremisme. Selv om terroren stadig kom nærmere hadde jeg ikke forventet at sånt skulle skje i Norden.

– Svigerfar og jeg diskuterte om det kunne være en muslim som hadde gjort det. Av en eller annen grunn var han sikker på at det ikke kunne stemme, men jeg var veldig bekymret.

– Senere skjedde det på Utøya. Jeg fulgte med på nyheter og håpet at politiet skulle stoppe det. Utover kvelden og natten ba jeg til Gud om at han skulle hjelpe ungdommene og gjøre det lettere for de pårørende.

– Jeg fikk høre fra slektninger i Oslo at muslimer opplevde reaksjoner i timene etter eksplosjonen.
Foto: Kjartan Bjelland

– Stadig kom det meldinger om hvor mange som var drept, og etter hvert også bilder fra hotellet der de pårørende var samlet. Da ble det virkelig vondt.

– Senere fikk jeg høre fra slektninger i Oslo at muslimer opplevde reaksjoner i timene etter eksplosjonen. En mann ble skadet etter å ha blitt angrepet på trikken, en annen fikk høre fra naboen at «hvis det er muslimer som har gjort dette, så skal jeg ta deg».

– Det stod lite i media om disse hendelsene. Jeg ble lettet over at det ikke var en muslim, for ofte skilles det ikke mellom person og gruppe.

– Jeg har ikke hørt noen si at at det var norske eller kristne som stod bak. Men hadde det vært en enkeltstående muslim, så hadde det gått utover alle muslimer. Det er dessverre en realitet.

– Det er viktig å være oppmerksom på hvordan vi selv handler i møte med unge mennesker.

– Jeg har blitt mer opptatt av sikkerheten for den muslimske menigheten, og av arbeid med å forebygge hat og ekstremisme. I Forum for tro og livssyn har vi et prosjekt der en imam, en buddhistisk leder, en prest og en humanetiker sammen besøker skoler, som ble styrket etter hendelsen.

Foto: Kjartan Bjelland

– Det er viktig å være oppmerksom på hvordan vi selv handler i møte med unge mennesker, at vi ikke selv opptrer hatsk eller sårende.

– Rett etterpå opplevde jeg stort samhold i samfunnet. Jeg tror mange ble oppmerksomme på religiøse steders viktige betydning. Mange kom til kirkene, og jeg var selv i Domkirken på minnemarkering for ofrene.

– Myndighetene og politiet fikk større fokus på høyreradikal terror og det kom handlingsplaner mot hat og muslimhets. Så har dessverre noen tatt inspirasjon fra hendelsen. Terrorhandlingene i New Zealand refererte til Breiviks manifest.

– Internett og globalisering har gjort verden til et land og en by. Terroren ser ikke religioner eller nasjonaliteter, men rammer blindt. Vi må ta vare på vårt land og hverandre.

  • Anders Skjerdal var på korpsleir i Kvitsund i Telemark denne dagen. 13 år gammel, uten smarttelefon og på et sted uten internett. Med seg hadde han trompeten og notene sine.
  • Uten at han helt klarer å huske absolutt alt fra denne dagen, er det enkelte ting som har brent seg fast i hukommelsen. Instrumentet han spilte på leiren den gang, har fulgt han dit han er i dag; på masterstudiet i utøvende musikk på UiA i Kristiansand.

– Jeg husker at jeg i løpet av dagen fikk med meg hva som hadde skjedd. Jeg merket på stemningen at det var noe, uten at jeg på egen hånd helt klarte å skjønne hva som hadde skjedd.

– Litt senere samlet de alle i fellesrommet. Der fortalte de hva som skjedd. Jeg husker at de sa at der vi var på leir – langt borte fra alt – nok var et av de tryggeste stedene å oppholde seg.

Programmet gikk som planlagt, men det var tydelig at folk ikke var helt uberørte.

– Jeg husker det var en på kurset som hadde en veldig god venninne som var der. Jeg mener å huske det som en kontrast. Fordi for meg var det vanskelig å fatte alt sammen. I tillegg opplevde jeg at Oslo var veldig langt unna, jeg hadde vært der en gang og besøkt tanta mi.

– Det blir en slags oppvekker.
Foto: Kristin Øygarden

– Men plutselig var det ei av de andre på kurset som hadde en god venn på Utøya.

– Hun fikk en telefon om det, og da ble alt veldig direkte. Slik skjønte jeg at det var mye mer alvorlig enn bare en vanlig nyhetssak.

– Det blir en slags oppvekker. Jeg vet ikke helt hvordan det har berørt meg, jeg bare var 13 år. Jeg ser for meg at hvis jeg hadde vært voksen da det skjedde, ville jeg ha hatt et mer etablert verdensbilde og kanskje litt andre tanker om hvordan det har påvirket meg.

– Jeg har inntrykk av at mange kanskje tar lettere på det, enn det folk ga uttrykk for etter at det skjedde.

– Jeg har inntrykk av at mange kanskje tar lettere på det, enn det folk ga uttrykk for etter at det skjedde. Jeg har inntrykk av at man har glemt litt det samholdet og de løftene som ble gitt ganske fort.

– Det gjelder ikke folk flest, men når man ser ganske usmakelige ting på nettet og i kommentarfelt, blir det veldig synlig. Da det skjedde, opplevde jeg at alle tok fullstendig avstand fra han, men det er flere enn man skulle tro som ligger nærme de holdningene. Jeg tror ikke at det har endret seg så mye som man skulle tro.